Stilhistorie ~ 1880-1900: Nyrenessanse
Historie, fasader og vinduer

I løpet av andre halvdel av 1800-tallet ble både arkitektur og gjenstander inspirert av en rekke ulike historiske stiler. Nygotikk, nyrenessanse og nyrokoko er eksempler på stilideal som vil bli kalt nystiler. Den dominerende stilen blant nystilene ble nyrenessansen. Stilen er sterkt inspirert av antikkens klassiske formspråk, som anses å være en slags grunnstil. Gjennom internasjonale tidsskrifter spredtes kunnskapen om det nye idealet, og i Sverige vendte arkitektene blikket mot Europas storbyer. I Sverige var det høykonjunktur, og industrien begynte å blomstre. For byene betydde denne tiden en kraftig utvikling. Nye virksomheter og industrier etablerte seg, og landsbybefolkningen ble i stor grad byboere. Dette førte til en ekstremt usunn trangboddhet. Boligbyggingen tok fart, og i Stockholm var det en byggeboom. Sammenhengen mellom byggeboomen og det rådende stilidealet førte til at nyrenessansen ble den dominerende stilen blant bygningene i steinbyen.

Takk være den industrielle utviklingen ble de fleste bygningene på 1880-tallet oppført med hjelp av forhåndsproduserte bygningsdeler. Balkonger, trapper og rekkverk ble fabrikkprodusert, samt snekkerverk og dører. I mønsterbøker og varekataloger, kalt priskuranter, kunne arkitekter og byggmestere fritt velge etter smak og behag.

1890-tallet kjennetegnes av arkitektenes søken og behov for nye stiluttrykk. Det ble hevdet at flerfamiliehusene fra 1880-tallet hadde lav teknisk kvalitet og var overdådig dekorert med gipsornamenter uten funksjon. Følelsen for materialet, det vil si steinen, som gipsen egentlig imiterte, hadde gått tapt. I stedet etterspørres ærlighet og ekthet i materialene og arkitekturen. Nye estetiske verdier vokser frem, med historiske stiler som gotikk, renessanse og barokk, selv om de kombineres på nye måter. Påvirkningene hentes fra franske slott fra 1500- og 1600-tallet, samt den danske stilen fra Christian IV-perioden. 1890-tallet er en ekspansiv periode i svensk næringsliv. Høykonjunkturen bidrar til at bygninger for sykehus, skoler og kultur utvides. Store områder i byene vokser både for bolig- og industrielle formål. Samtidig bygges det kommersielle bygninger, samtidig som nye kommunikasjonsmidler bidrar til at de første permanente villaområdene oppstår. I små og mellomstore byer bygges det store villaer i sentrale kvartaler for den lokale overklassen, og rundt industrisamfunnene vokser det frem en bebyggelse av enkle arbeiderboliger. Avgjørende for fremveksten av villaarkitekturen er tilgangen på billige trevarer gjennom masseproduksjon.

I steinbyen er fasadene av nyrenessansen oppbygd med symmetrisk plasserte vinduer og inngangsparti. På fasadene plasseres formelementer som tar utgangspunkt i antikkens og renessansens idealer med pilastrer, søyler, gesimser, segmentbuer og frontoner, samt mindre detaljer som akantusblad, maskeroner og volutter. Grad av utsmykning markerer husets status, og hver etasje får sin egen karakter. Fasadens første etasje prøver å etterligne huggede natursteinblokker, deretter kommer de mer overdådige leilighetene med rik fasadeutsmykning. Til slutt har den øverste etasjen enklere utsmykning, lavere takhøyde og vinduer. Bakfasadene er ikke utsmykket i det hele tatt. Vinduene har store åpninger som er litt innfelt i murverket. De er vanligvis utformet med en kryssende midt- og tverrbjelke og fire utadgående buer. Fasadene er pusset i rolige lyse, ganske svake farger, for eksempel gulbeige, gulhvitt eller gråhvitt, og sokkelen males i en steingrå farge. Vindussnekkerverket males med linoljemaling i mørke, nøttebrune eller mørke grågrønne farger. Takene er av falset plåt, svart eller rød. Inngangen til husene er tydelig markert med en dekorativ omramming, selv om huset for øvrig har en mer beskjeden dekor. Portene har kraftige vakre dobbeltdører av tre med tykt og slipt glass. Trapphusene har en betydningsfull rolle og ønsker besøkende velkommen gjennom blant annet imitasjoner av marmorvegger, paneler, dekorasjoner og malt glass. Materialene tilpasses husets status. Den samtidsmessige villaen er konstruert med paneler i både stående og liggende form, samt overdådige sagde snickerier. Fasadene prydes av glassverandaer som, i likhet med dobbeltdører og vinduer, gjerne er utstyrt med fargede og mønstrede glass.

På 1880-tallet ble vinduene delt inn med midt- og tverrbjelker. De to øvre rutene er nesten kvadratiske, mens de under tverrbjelken er større og rektangulære. Tverrbjelken er nødvendig for at de slanke buene av kjernevirke skal kunne bære de store glassrutene. Vinduene består av enkeltglass som åpnes utover og lukkes med lås og hake. I løpet av den kalde vinterhalvåret suppleres vinduene innvendig med løse innvendige rammer som tettes med klisterstrimler. Ett innvendig vindu per rom har hengsler slik at det kan luftes. Vindussnekkerverket males med oljemaling i mørkere farger som for eksempel brunt eller grågrønt.

Arkitekturen på 1890-tallet er i stor grad en revolusjon mot stilen på 1880-tallet. I stedet for symmetriske fasader, blir de asymmetriske med forskjellige formede vinduer som plasseres etter rommets behov, en nyhet som skaper helt nye forutsetninger for fasadearkitekturen. Det legges stor vekt på fantasifulle taksilhuetter med både tårn og gavler som stikker opp over taklisten, samt dekorasjoner av smijern og støpejern på balkonger, anker og tårnspirer. Fasader utformes med "ekte materialer", noe som betyr at teglstein og naturstein er synlige, og konstruktive detaljer som valvganger over vinduer fremheves med naturstein. Vinduene, samt porten, plasseres uregelmessig på fasaden. Vinduets overstykker er ofte både rette og buede på samme bygning. Snekkerverket males i mørke toner, for eksempel brun, rødbrun eller grønn. Takene består av malt metall eller skifer. Trapphusene er rikt utsmykkede, og inspirasjonen fra middelalderske omgivelser forekommer nå, med populære elementer som krysshvelv, gotiske spissbuer og firepass.

Også innen villaarkitekturen viser arkitektenes ønske om ekte materialer og asymmetri gjennom ulike høye bygningsvolumer, fremtredende konstruktive detaljer og variasjon av takformer. I nordre og midtre Sverige bygges husene vanligvis med trefasader med både stående og liggende bord, mens teglfasader er vanlige i den sørlige delen av Sverige. Fasadene følger flerfamilieboligens arkitektur med tårn og spir, og de er dekorert med snikkarbeid på glassverandaer og gavler. Fargede glassruter i vinduer og verandaer er populære. Husene males ofte i en lys linoljemaling som får en mørkere nyanse ved vindusinnrammingene, og deretter en enda mørkere nyanse på vindusbuene. Populært er gule fasader med brune listverk, eller en kombinasjon av grønt og grått.

I løpet av 1890-tallet begynner man, i motsetning til på 1880-tallet, å bruke ulike vindusformer på samme fasade. Typiske vinduer fra 1890-tallet har en midtstolpe og en tverrstolpe. Under tverrstolpen er det to buer, mens det over tverrstolpen kan være en hel bue. Enten med en buet øvre del eller en rett. Typisk for perioden er også at de spissbuede vinduene utformes etter gotikkens idealer. Snickeriene er slanke, og sammen med de store glassflatene slipper de inn mye dagslys. Som på 1880-tallet består vinduene av ytter- og innerkarmer. Innerkarmene tas ut om våren for bedre ventilasjon og lys, men settes inn igjen om høsten. Mot slutten av tiåret introduseres det koblede vinduet, men det skulle ta tid før det ble vanlig. De nye koblede vinduene lukkes med spenner. For flerfamiliehus males snickeriene i mørke farger som brunt eller grått. Villaenes fargesetting bygger på kontraster mellom ulike farger på buer og rammer samt foringer. Vinduens utforming og inndeling pleier å være en sikker veiledning for å kunne avlese en bygnings alder. Vinduets størrelse, utforming og plassering er en av de viktigste elementene i både fasadens og rommenes uttrykk. Profilene på vindusrammene har stor betydning for spredningen av lys i rommet. En profilert list leder lyset gradvis inn i rommet.