Stilhistorie ~ 1920-talls klassisisme
Bolig, Belysning, Tapeter & Peis

I løpet av 1920-tallet økte standarden på boliger, selv for mindre arbeiderboliger. Forskjellen i størrelse mellom arbeidernes boliger og de rikes villaer ble ikke lenger så stor. Elektrisitet, radio, telefon og kjøleskap ble stadig mer tilgjengelig for de fleste. Bad med toalett begynte også å bli bygd, først og fremst i husets kjeller. Standarden på kjøkkenet økte også i løpet av 1920-tallet. Både varmt og kaldt vann kom fra kranene, og benkeplatene av marmor, samt kjøkkenskapene, ble fabrikklaget. I mange tilfeller ble stuer stående tomme og ryddige, kun for å bli brukt ved høytider.

Boligens faste inventar hadde en enkelhet som skilte dem fra tidligere tiår. I luksuriøse boliger ble stuer, hall og trapper ofte dekorert i en tidstypisk stil, med søyler eller pilastere som omgir døråpninger. Rommene ble møblert med elegante møbler i tre som bjørk og alm, og ble opplyst av elektrifiserte armaturer. Gjennom masseproduksjon av husholdningsartikler spredte skjønnhetsidealet fra kunsthåndverk seg under begrepet "vakrere dagligvarer". Mønstrede tapeter, snekkerarbeid, mørkebeisede stilmøbler og fargerike tekstiler gikk i en dempet fargeskala som skapte en tidstypisk ro. Takene var belagt med papp og malt hvitt med en takrosett i midten, og gulvene besto av parkett eller linoleum. Fra denne perioden ble Carl Malmsten kjent som møbelskaper. Han skapte stilrene enkle møbler i tre som skulle bli et must i det svenske folkets hjem på 1900-tallet.

I 1922 hadde 80 % av stockholmene elektrisk belysning i hjemmene sine. Belysningspunktene i hjemmet ble nå utvidet, og både bordlamper og gulvlamper var populære. Vår gulvlampe Gullberg er klassisk for perioden. Når det gjelder overflatebehandlinger på lampene, ble nikkelbelagt messing svært populært på 1920-tallet, særlig i nyklassisistiske interiører. Selv tilhengere av modernismen på 1930-tallet og fremover syntes ofte at den blanke messing var for prangende og foretrakk i stedet forniklede lamper. Historisk sett har imidlertid gullmetall, det vil si ubehandlet messing, vært den absolutt vanligste overflatebehandlingen, ikke minst fordi lyset reflekteres på en varmere og mer hjemmekoselig måte sammenlignet med den kalde hvitmetallen.

I løpet av 1920-tallet begynte den metallkledde Kuhlo-ledningen å bli brukt. Den ble oppfunnet allerede i 1905 av den tyske kraftverksjefen E. Kuhlo, men det var ikke før slutten av første verdenskrig at bruken av knuteledninger (tvunnet tekstiltråd og isolatorer) ble erstattet med Kuhlo-ledninger. Det var først på 1930-tallet at ledningene ble gjemt inne i veggene i byleilighetene. Gjennomføringer i veggene var av porselensrør. Ledninger, brytere og stikkontakter var fortsatt synlige på veggene i løpet av 1920-tallet. Mange brytere og kontakter ble nå laget av bakelitt, selv om de fleste hadde brytere av porselen.

I tilknytning til flerfamilieboligenes hovedinnganger plasseres lykter i alle mulige former. Vanligvis bæres de av en konsoll av smijern med glassruter i klarglass eller opalglass. I villaer består utendørsbelysningen vanligvis av opalglasskuler.

I løpet av 1920-tallet ble alle veggene i boligen utstyrt med tapeter. Hovedsakelig besto de av typiske geometriske mønstre i en kombinasjon av streker, sirkler, trappformer og stiliserte blomster. Vanligvis hadde de mørkere farger på en brunbeige bakgrunn. Nye mønstre for perioden inkluderte klassiske ornament på ensfarget bakgrunn, helst i en rolig grønn nyanse. Mange mønstre ble også inspirert av orienten. Tapetene ble ofte designet av kjente svenske kunstnere og arkitekter.

I løpet av 1920-tallet har sentralvarmen fått fotfeste. Det har nå blitt populært å plassere peiser i gangen eller stuer, enten midt på veggen eller i et hjørne, både i de større leilighetene og i eneboliger. Den typiske peisen har rette linjer, en ildring og er kledd i fliser eller marmor. En snegle er en vanlig dekorasjon.