Stilhistorie ~ 1880-1900 Nyrenessanse
Gulv, Snekring, Dører & Stukkatur

Vanligvis består gulvene av not- og fjær gulvbord av furu eller gran med forskyvde skjøter og fast eller løs fjær. Langs veggene er det ofte en litt bredere fotlist. Gulvene kan behandles som skuregulv, men også med ferniss eller maling med linoljemaling. Mange gulv er ment å dekkes med linoleummatter, og da holder man generelt lavere kvalitet på treverket og leggingen.

Linoleummatten (også kalt korkmatten) blir veldig populær på 1890-tallet. Matten er eksklusiv og kan legges over hele romsgulvet eller som en mindre matte. De kommer ofte i mange forskjellige farger eller etterlignede ekte tepper. Det trykte mønsteret er ofte parkettimiterende, blomstermotiver eller tekstilmønster.

I den senere delen av 1800-tallet begynner eikeparketten å bli produsert på snekkerverksteder og blir populær i finstuen, spesielt spisestuen. Den har imidlertid lenge vært brukt i herskapshus. Parketten leveres i ferdige ruter, ofte med geometriske mønstre av stjerner, ruter eller romber. Gulvet får en skinnende overflate ved å bli vokset og polert. Også stavparkett brukes, hovedsakelig i salonger, ved at små staver spikres på en underlagsplate av planker.

På samme måte som flerfamiliehusenes trappeoppganger, blir inngangspartiene til påkostede villaer forsynt med klinkergulv etter engelske forbilder, såkalte Victorian floor tiles.

Gjennom århundrene har det vært lister som har fungert for å dekke over skjøter mellom ulike bygningsdeler. Snikkeriarbeidene har blitt designet for å støtte opp om tidens stilidealer. På 1880- og 1890-tallet ble paneler brukt i ulike høyder og utforminger avhengig av rommets funksjon. I spisestuen og hallen ble den høyeste panelet plassert med kraftig profilerte fyllinger og en avsluttende smal hylle for pyntegjenstander. I andre selskapsrom var det populært med en sokkelpanel (tredelt gulvlist), ca. 30-40 cm høy, bestående av en profilert sokkel, en glatt bord og en profilert brystlist. Den enkleste varianten av gulvlist var kraftig og rikt profilert. Panelene ble malt i brunt eller oker, eller etterlignet tre for å ligne eik eller mahogni. Under vinduene fantes noe som kalles brystpanel, som gikk opp til vinduskarmen. Panelet hadde rammer og fyllinger som ble malt i ulike farger. Også vindusnisjen var kledd med panel, kalt smygpanel. Panelene ble malt i den tonen som var utgangspunktet for rommets funksjon og ønsket ny stil. Trapper, inngangspartier, serveringsganger og kjøkken ble vanligvis kledd med perlespont med krønlis. I kjøkkenet og soverommet var det vanlig med hvitmalte lister.

Frem til midten av 1930-tallet er dører utformet med ramme og fylling, selv om de mot slutten er i en ganske forenklet tilstand, fra profilerte tre-rammer til finérte lamelltre eller trefiberplate. Hvordan fyllingene og profilene til dørene så ut, hadde stor betydning for boligens utforming, og dørhåndtakene er også en viktig del av helhetsinntrykket.

Innerdørene fra 1880- og 1890-tallet består av kraftig profilerte fyllingsdører av massivt tre som er forhåndsprodusert. I illustrerte kataloger kan bestilleren fritt velge utforming og antall fyllinger. Til selskapsrommene plasseres staselige pardører, gjerne utstyrt med høye dekorative overstykker av skåret tre eller gips. Disse velges med omhu med hensyn til rommenes spesifikke funksjoner og bestemte stil. En populær pardør er den med to høye rektangulære fyllinger og en smal liggende mellom. Men det forekommer også andre varianter, inkludert med kvadrater. Til boligens private avdeling, for eksempel kjøkken og soverom, er det enkeldører med fire stående og en liggende fylling. Dørene åpnes vanligvis med konformerte håndtak i svartmalt tre med en liten knopp lengst ut og feste av messing og separate runde små nøkkelplater. Det finnes også enkle kammerlåser. Dørene omgis av dørfôr med kraftige profiler og avsluttes med fôrsokler mot gulvet. Mange dørpartier, inkludert overstykker, som i dag er malt hvite, er opprinnelig i en treimitasjon.

Stuklister, takrosetter og andre dekorasjoner blir produsert i stor mengde i stukkatørens verksted og monteres på stedet. Håndverket kommer til Sverige på 1500-tallet og vokser gradvis. Ved slutten av 1800-tallet brukes mange designsamtidig avhengig av hva rommet brukes til. På 1920-tallet blir formene enklere og mer stilrene. Stuens tak har en stor betydning for karakteren og stor omsorg legges i motivene. Her er takene rikt dekorerte, delt med lister og friser til intrikate mønstre som dekoreres, langt fra dagens hvitmalte tak. Formene tilpasses for å passe inn i den tenkte stilen for rommet. Spisestuens tak har en strammere nyrenessanse i mørke farger, mens salongens bølgete nyrokokotak er lysere, men ikke hvite, heller pastellfargede med innslag av gull. Takene rammer inn med stukklister med klassisistiske motiver som akantusblad, blomsterlister og urner. Midt på taket plasseres en takrosett med krok for lysekroner med levende lys. I tillegg til den dekorative funksjonen har den også den viktige funksjonen å beskytte de brennbare takene mot levende lys og petroleums lamper. I kjøkken, soverom og hall er det ofte enklere tak med hvelvede, dvs. pusset rundt mellom vegg og tak. På kjøkkenene kan det være perlesponttak.