Stilhistorie ~ Nyrenessanse
Bolig, Belysning, Tapet & Peis

Flerfamiliehusene blir ofte bygd med ulike leilighetsstørrelser innenfor samme bygning. I byens gatehus blir de større leilighetene med flere oppholdsrom primært plassert, mens mindre leiligheter for store arbeiderfamilier blir innredet i gårdshusene. For å supplere husholdningsbudsjettet i arbeiderfamiliens allerede trange leiligheter, har de ofte inneboende. I tillegg til trangheten, er klasseforskjellene også tydelige i leilighetenes standard. Leilighetene blir primært utstyrt med vann hentet fra en pumpe på gården eller kaldt vann fra kjøkkenkranen. Maten blir tilberedt på en vedkomfyr av jern på kjøkkenet. Råvarene blir oppbevart i et skap, og det som trengs å kjøles ned, blir plassert i et iskap. Toalettene består vanligvis av utedoer på gårdene eller på villatomten hvis du eier en villa. I et påkostet flerfamiliehus kan utedoen være plassert i tilknytning til trappesjakten. Bading skjer i et badekar, og klesvasken blir vasket i en gryte på jernkomfyren. Oppvarmingen skjer ved hjelp av kakkelovner eller peiser, og boligene blir opplyst med stearinlys eller parafinlamper.

Ved en av veggene står det ofte et piano der barna eller en leid pianist spiller for gjestene. Salongen er innredet med en lysere fargepalett, delikate møbelgrupper, lenestoler og sofaer med svingete ben. Entréen og herreværelset er mørke og koselige, gjerne i orientalsk eller nordisk stil, med mørke veggpaneler, mens soverommet og barnerommet har hvitaktige snirklete detaljer og blomstrete tapeter. Mellom finrommene plasseres det høye doble dører, mens dørene til private, enklere rom er enkle dører. I mindre boliger må flere funksjoner deles i samme rom. Dette er ekstra tydelig på kjøkkenet, som i mange tilfeller brukes både som oppholdsrom og soverom.

Under 1890-tallet ble viktige moderniseringer introdusert i nybygde, eksklusive bolighus. I virkelig store leiligheter og villaer ble det installert egne tørrklosetter og plass til badekar. Elektrisiteten gjorde også sitt inntog, og skjermede glasskupler med mønstret glass spredte lys på nøye utvalgte steder, og lampene ble tent med en dreiebryter. Men for de fleste var det fortsatt utedo på gården, delt bad og belysning ved hjelp av fotogenlamper av messing eller glass. Mot slutten av tiåret ble heiser installert i de mest påkostede flerbolighusene, noe som endret statusfordelingen mellom etasjene.

De nybygde villaene ble utstyrt med kjøkken og finstuer lik byleilighetene. Livet i villaen varierte mye avhengig av hvilken samfunnsklasse du tilhørte. For arbeiderklassen bodde mange på et begrenset område, og villaen var delt opp i flere boliger for utleie. Sammenlignet med byleiligheten var likevel livsmiljøet mye bedre med tanke på hagen og dens muligheter for dyrking til eget hushold. Villaene ble innredet først og fremst for et trivelig familieliv, snarere enn for representasjon. Dette falt seg naturlig siden eierne foretrakk å bo utenfor byen og frivillig avsto fra det sosiale livets tilfeldige invitasjoner og besøk.

Lik 1880-tallet, var boligene på 1890-tallet mørkt innredet med finstuene i forhåndsbestemte ny-stiler. Den faste innredningen ble bygget på stedet, men var masseprodusert. I ulike fabrikkprodusenters kataloger kunne man velge produkter i en mengde stilvariasjoner til en billig pris. Gulv, snekkerier, tapeter, tak og dører ble utformet til egne sammenhengende romgrupper. Rommene ble oppvarmet av kakkelovner og fylt med møbler i ulike stiler, tunge duker, plysj og draperier samt grønne planter på pidestaller. På kjøkkenet var det populært med perlesporpanel.

Svenske hjem var helt frem til tidlig 1900-tall i stor grad styrt av dagslyset. Når det ble mørkt, ble lys skapt gjennom vokslys, fyrstikker eller oljelamper, og for de som hadde råd, var det fra 1800-tallet også fotogenlamper tilgjengelig. Om kveldene samlet familiemedlemmene seg rundt en lyskilde, og først under fester ble hele hjemmene opplyst. Mot slutten av 1800-tallet ble byens eiendomseiere pålagt å sette opp gasslykter på husene sine for å skape lys i byrommet. Nå kommer også det første elektriske lyset og brukes innledningsvis på arbeidsplasser og i butikker for å redusere brannfaren og forbedre arbeidsforholdene. Under 1890-tallet er de vanligste lyskildene i hjemmene fotogenlamper i messing eller glass. Elektrisitet begynner å installeres i kostbare hus, noe som forandret livet i boligen. Kupler med mønsterblåst glass spredte lyset. For eksempel hadde 22 % av stockholmerne elektrisk belysning i 1912. Ti år senere er tallet 80 %. På landsbygden skulle det derimot ta lang tid før elektrisiteten nådde gårdene. I hjemmene ble den første elektrisiteten hovedsakelig brukt til takbelysning. Lyspunktene har deretter blitt utvidet. De første elektriske gulvlampene rundt år 1900 er ganske robuste konstruksjoner i støpt messing, dreid tre eller smijernsstål. Ledningene er synlige av tvunnede tekstilsladdar som festes på porselensisolatorer i tak og vegger. Først på 1930-tallet blir de gjemt inne i veggene i byleilighetene. Gjennomføringer i vegger er av porselensrør. Alle brytere og kontakter er utenpåliggende og montert på plater. Fra begynnelsen er de laget av hvitt eller svart porselen. Strømbrytere er av dreiemodell der man tenner og slukker ved å vri på bryteren.

Mot slutten av 1800-tallet domineres tapetene av ville, tilsynelatende ustrukturerte blomstermønstre. For det meste handler det om fantasiblomster. I tillegg er tapeter med tekstilimitasjon populære. I begynnelsen dominerer mørke bunnfarger, men mot 1900 blir de lysere. 1890-tallets mest populære bunnfarge er lys krem, som er vakker mot mørke mønstre eller klare farger som rødt og blått. Tapetserte veggflater tilpasses etter de ulike romtypene. I spisestuen blir den høye panelen komplementert av mørke tapeter etter nyrenessansens idealer, ofte med store blomster i kraftige farger som rødt, grønt, gull og svart eller etterligninger av gyldenlærtapeter.

Salongens vegger kan være i lysere pastellfarger med innslag av gull, silkeimitasjon eller annen tekstilimitasjon. I herreværelset er det populært med orientalsk stil med motiver fra eksotiske kulturer som japanske kirsebærgrener eller vevmønstre fra orientens tepper.

Til soverommet velges ofte blomstermønstrede tapeter. I gangen brukes for eksempel tapeter med eikådring eller murimitasjon. Hvis kjøkkenet er tapetsert, kan det være småmønstret med geometriske mønstre, tre- eller fliseimitasjoner. Ofte er de fernisserte for å kunne tørkes rene enkelt.

I den borgerlige boligen på 1880-tallet innredes rommene med ulikt formede kakkelovner preget av rommets stilideal. Påkostede dekorative kakkelovner plasseres i selskapsrommene mens enklere versjoner brukes i soverommene. I entreen har kakkelovnen ofte et speil. De forskjellige delene av kakkelovnene kan fritt velges og kombineres etter smak gjennom produsentenes prislistene. Populære dekorasjoner er palmeblader, urner og skjellformer. Kakkelovner i renessansestil kjennetegnes av mørkt flis med relieffmønster. De kan ha små kvadratiske fordypede fliser, pottfliser, ofte i grønn eller brun majolikaglasur. Til enklere rom, samt hos allmuen, arbeidere og tjenestefolk, plasseres imidlertid hvite glatte kakkelovner med dekorerte kroner, enten med rund eller rektangulær form. Det kan også forekomme kakkelovner med heltdekkende relieffmønster. De historiserende stilene blir kritisert mot slutten av tiåret, og i stedet prioriteres det «ekte», noe som innebærer at den svenske 1700-talls kakkelovnen med føtter av fliser og avfasede hjørner blir et forbilde.